Fólk høvdu sæð gívrina tosa við ravnar, likkur og havhestar. Slaturin gekk, at ein maður einaferð hevði sæð hana ríða á einum hvali í heyststorminum, men tí trúðu ikki øll á Sandi á. Nakrar dagar kundi man hoyra hana syngja—ein løgin sangur, sum ljóðaði sum likkur, ið høvdu funnið sær mat. Men sum øll vita, syngja likkur ikki, og serliga ikki um náttina.

Skjótt sum fuglur á himli,
flýgur við einari fjøður so lætt,
spenn tín strong og finn næstu leiðreglu.

Dansk:
Folk havde set troldkvinden tale til ravne, måger og mallemukker. Rygtet sagde også, at en mand engang havde set hende ride på en hval i efterårsstormen, men det var der alligevel ikke alle, der troede på i Sandur. Dog kunne man på nogle dage høre hende synge – en mystisk sang, der lød som måger, der har fundet noget at spise. Men som alle ved, synger måger ikke – og slet ikke om natten.

Hurtig som en fugl på himlen,
flyver med en fjer så let,
spænd din streng og find den næste ledetråd.

English:
People had seen the trollwoman talk to ravens, seagulls, and fulmars. Rumour also said that a man once saw her riding on a whale in the autumn storm, but not everyone in Sandur believed this. However, on some days you could hear her singing — a mysterious song that sounded like seagulls that had found some food. But as everyone knows, seagulls do not sing, especially not at night.

Swift as a bird in the sky,
flying with a feather so light,
pluck your string and find the next clue.